Åj! Snart i Norge…
Snart hjem! Gleder meg, gruer meg, føles litt sært, litt trist, men blir også veldig godt å komme tilbake til kjente og kjære ting, mennesker, mat, normer, og klima.
Snakkes om ikke så lenge! 
Vi prøvde oss forresten nettopp på fjellklatring, det var gøy!
Noen bilder:
Frengelsk
Greit nok man kan lese mange steder at 90 % av vår kommunikasjon, ikke ligger i selve ordene vi sier, men jeg mener mer enn noen gang etter å ha vært her, at det kan være veldig frustrerende å få fram det man vil uten verbalkommunikasjon
Dette er min engelskstudent. Herlig jente! Ganske kult å oppleve at selv om jeg ikke snakker veldig bra fransk og hun ikke spesielt bra engelsk, kommuniserer vi veldig godt, fordi jeg kan bruke fransk, der hun ikke forstår engelsk, og hun kan bruke engelsk, der jeg ikke forstår fransk, så møtes vi på halvegen!
Mali på tvers!
Den siste måneden kan best beskrives som et eventyr. Tiden har vært fullstappet av mange nye og spennende opplevelser som ikke rent sjeldent har vært både fassinerende, bizarre, ironiske og morsomme på én og samme tid. Det eneste som bekymrer meg er at alt har hendt så fort at jeg er redd for å glemme noe.
Vi har i denne tiden reist langt og lenge, og lengre enn langt. Bokstavligtalt har vi reist helt til Timbktu. For dere som ikke har lest Donald, eller fått det med dere gjennom en annen mer eller mindre opplysende kilde, er Timbuktu blitt et synonym for et sted beliggende langt langt borte.
I det siste har jeg altså da tilbrakt mye tid sittende i bil på maliske veger, som om man var ytterst heldig var asfaltert uten så altfor mange dumper. Men vell så mye av tiden kjørte vi på vaskebrettveg, og synlige og usynlige stier, i bushen og ørken over heller ulent terreng.
Turen har absolutt hatt sine ubekvemmeligheter undervegs som; å skalle hode i tak, tilbringe natten med å springe til doen for å spy, leve i en sekk, som gjør at man må dra ut alt hver gang man skal ha tak i den ene tingen som så beleilelig viser seg å ligge i bunnen, sove ute i sahara i nermere 0 kuldegrader uten sovepse eller teppe men et ynkelig skjørt på tykkelsen med et laken kveila rundt meg. Ubekvemmeligheter på tross og kanskje vel så mye fordi, har det etter min mening vært en fantastisk tid.
Uansett sitter jeg nå igjen med ett mye mer nyansert bilde av Mali, Afrika og verden for den saks skyld, og turen har gitt meg nye refleksjoner og perspektiv som jeg håper og tror være med å prege meg resten av livet. Spesielt gav det å få komme på innsiden av bistandsarbeidet til MELM store inntrykk.
Først ut var reisen til Bafolabé. Jeg kunne sagt mye bare om turen bort, men jeg er redd denne bloggen kommer til å bli altfor lang som det er. Men det å komme til Bafoulabé var veldig spesielt fordi det var første møte med landsbyen, frisk luft og det jeg vil kalle vakker vill natur.
Noen bilder fra Bafolabe:
Etter Bafolabe reiste vi til tambaga før vi reiste tilbake til Bamako for så å reise til Sevare, Douentza, Timbuktu, tilbake til Douentza, Sevare, og til slutt hotellferie i Segou, før vi reiste hjem til Bamako igjen
Timbuktu:
Hit reiste vi sammen med en gjeng ungdommer fra en norsk menighet som kom for å besøke Mali, fordi de har hatt Mali som sitt misjonsland i mange år. De reiste også sammen med noen misjonærbarn som har bodd i Mali i tidligere. Det var en herlig gjeng, og gøy å kunne henge med flere andre norske, selv om jeg er veldig glad i teamet mitt. Vi fikk forresten høre at vi kom til å få tepper der oppe, det gjorde vi ikke… det var kaldt(!)
Bilder:
Doentza:
Dette er kanskje mitt favoritt sted i Mali til nå. For det første har de fjell og nydelig natur å gå i (ja jeg savner absolutt lyefjellet fra tid til annen), for det andre er det virkelig fassinerende å se hvordan folkegruppene der oppe bor. Det er som å reise mange hundre år tilbake i tid. Levestanderen er mindre enn minimalistisk, og jeg vil si at de lever litt i en boble. Alt rundt forandrer seg og blir påvirket mer og mer av globaliseringen, men disse holder fast på kulturen sin som en mor passer på sitt barn. Skole er oppskrytt! Unyttig informasjon kaller de det. De kan lite og ingenting om det som etter vår standard er viktig å vite. Mens kvegdrift derimot, kan de ALT om. Å komme til fulaniere er sikkert en hver sosialantropologs drøm fordi kulturen er så urørt av det vestlige levesettet. Ja jeg er helt enig i at kulturimperialisme bør unngås, og de skal få ha sitt liv slik de kjenner det om de selv vil. Men det er ikke til å komme utenom at uvitenheten deres også gjør at hverdagen deres i noen tilfeller blir mye tøffere enn det som strengt tatt er nødvendig. For eksempel driver så og si alle her med omskjæring, men de har ingen kunnskap om hva det faktisk fører til, og hvorfor de gjør det. De tror det er en viktig del av det å være muslim. Hadde de bare visst at Koranen sier ingenting om omskjæring, og de muslimske forbildene deres i Mekka gjør det slett ikke. Det har bare blitt en afrikansk skikk som tragisk nok fører til mange svangerskapsproblemer, infeksjoner i livmoren, livmoren kan dette ut, fistola(urinen renner rett gjennom konstant) HIV og aids, fordi de kan ofte bruke samme kniv på 50 kvinner uten å vaske den mellom hver kvinne. Da kan man si hadde de bare vist! Her gjør forresten MELM som vi jobber for, et ufatelig bra arbeid for å spre denne kunnskapen.
Realiteten deres satte virkelig vår i perspektiv. Bare det å møte menesker som bruker 17 timer daglig for å skaffe vann fra et gjørmehull som langt i fra ligner på det en nordmann ville kalle rent. Erik Solberg var på besøk tidlig sist høst, og jeg ble fortalt at han holdt på å brekke seg en gang han så en innfødt drakk vannet fordi det var så skittent.
Noen bilder fra Doentza:
